Preken til tiende søndag i treenighetstiden

Link til dagens tekster

For ikke lenge siden så jeg filmatiseringen av Babettes gjestebud for første gang. For dere som ikke kjenner til Karen Blixens danske klassiker, handler fortellingen om det lille trygge fiskeværet Berlevåg i Finmark på 1800-tallet, som forsørger seg selv, går lojalt til gudstjeneste hver søndag, og har stor tillit til presten sin. Mange år etter presten er død, kommer en fransk flyktning med skip fra Paris, og spør om hun kan jobbe som husholderske hos prestens nå eldre, enslige søstre. Hun vil ikke ha betaling, bare et sted å bo, trygt borte fra borgerkrigen hjemme. De sier omsider ja, og hun steller for dem og for bygda, i mange år — og sørger for å opprettholde den orden de er vandt til. De blir svært glad i Babette.

En dag vinner hun 10 000 francs i et flakslodd, men i stede for å bruke pengene på å reise, bestemmer hun seg for å bruke dem til å lage et stort fransk festmåltid for bygda med eksotiske retter. Den svært nøysommelige og pietistiske befolkningen får panikk — ikke minst prestedøtrene som frykter at dette flerrettede festmåltidet bryter med alt de har lært av sin far, ja rett og slett bryter med Guds bud og vilje. Hva vil da skje med bygda? Hva vil skje med deres skjebne om de ikke holder Guds bud? Bygden bestemmer seg likevel for å delta, for de er så glad i Babette. Men de lover hverandre å ikke vise noe tegn til nytelse. De skal ikke engang snakke om maten. Bare spise, takke Gud, og dra takknemlig hjem.

Men det går ikke som planlagt. Babette er nemlig ingen vanlig, fattig flyktning. Hun er frankrikes mest kjente kvinnelige gourmetkokk. Maten er ikke bare utsøkt, den er helt unik. For den fromme bygda går festmåltidet fra å være en åndelig og from kamp mot denne verdens fristelser, til å bli en åpenbaring av Guds naturs gode gaver, av hvor viktigi det er for oss å sitte til bords sammen, og ikke minst hvor vakkert det er når mennesker som har lidenskap for å gjøre noe med hendene sine, bruker håndtverket sitt, kunsten sin, til å gi omsorg til dem rundt seg — uten å kreve noe igjen for det. For Babette er kunstner, og i kunsten hennes er det omsorg. Ikke bare får bygda gode smaker, men samværet rundt måltidet reparerer og forsoner de konflikter de har seg i mellom. Fortellingen er en preken i seg selv, og filmen er virkelig et cinematografisk mesterverk. Lite vet jeg om Karen Blixen, men jeg har skjønt at hun har forstått noe helt sentralt om evangeliet.

Ser vi på festmåltider fra Det gamle Midtøsten, ser vi dypt inn i kulturenes verdier, symbolske orden og syn på hva et menneske er. Hvem som blir invitert, hvor man sitter, hva man spiser, og når man spiser. I det gamle testamentet, ser vi et radikalt brudd med mange andre kulturers syn på mennesket og det gudommelige. I Jesaja 25 kan vi lese:

På dette fjellet, skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjellet skal han sluke sløret som tilslører alle folk, dekket som tildekker alle folkeslag. Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt…k

Sånn fortsetter det, og dette er ikke til å kimse av. Jesaja snakker ikke bare om et måltid for folket han har kalt, men et bord dekket for alle, hvor omsorgen, nåden, skal ramme hele jorden. Det er et av de stedene i det gamle testamentet, der det blir tydelig at Jesu evangelium ikke er et brudd med, men en fortsettelse av troen folket arvet fra Abraham. Jesus vil at jødene skal forstå at Gud ikke gjør forskjell på mennesker, for Gud har skapt dem alle. Dette kjenner vi godt fra mange av fortellingene i evangeliet; måltidet er bilde og en hendelse som går igjen mange ganger i fortellingene vi leser gjennom kirkeåret, og fordi det er helt sentralt både for hvorfor vi holder gudstjeneste slik vi gjør det, og hvorfor vi skal rekke våre hender ut i verden.

«Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» De gode fariseerne forstår ikke hva denne jødiske mesteren driver med. Dersom Jesus var en profet, må jo han, som så mange profeter før ham, forvalte de gode Guds bud. Hva vil skje med bygda, med deres skjebne, om folk strømmer til en mann som ikke holder Guds bud? En måte å tolke denne teksten på, er at Jesus velger å spise med en eksklusiv gruppe. At Guds nåde bare angår “oss” som tror. Men det er grunn tolkning, som risikerer å få oss til å tenke at det er noe spesielt med oss, til forskjell fra “de andre”. Men i bibelens festmåltid er alle inviterte, for alle hører til. Ikke på grunn av hva et menneske får til, men fordi Gud ønsker å være med sin skapelse, med sine barn. Jesus demonstrerer en tro som sprenger våre grenser. Det er ingenting som skiller oss. Grensene er det vi som setter. Gud vil ikke ha deg basert på hvor du er født, eller dine meritter — han vil bare ha ditt hjerte, din kjærlighet.

Noe av det jeg sier kan være vanskelig for noen å forstå i møte med enkelte bibeltekster. Gud snur ryggen til de som gjør det onde, sier dagens episteltekst. Men Gud gjør faktisk aldri det i Bibelen. Gud snur virkelig ryggen til synden i den forstand at Gud ikke er likegyldig til det onde. Bibelens Gud er brennende opptatt av å stå opp mot synd, og lede oss bort fra den. Men Gud vender ikke sin skapning ryggen fordi hun feiler. Gud har ikke et lite rundt bord bortenfor festmåltidet der de som ikke fikk det til må spise alene. Tvert imot er fortellingen i bibelen, ja fortellingen vi kaller evangeliet, at Gud faktisk kom på besøk til dem, synderene, de av lavest sosial status, de urettferdige, satte seg til bords med dem og gikk med dem i deres mørke — hele veien. Vi er alle i denne gjengen. Vi er alle invitert — helt ufortjent — til et festmåltid.

Slik Babette viste det troende fiskeværet at godhet, omsorg, kjærlighet, kan komme fra steder man minst forventer det, viser også Jesus fariseerne at Gud er større enn det de trodde. Gud kan komme som en fremmed. Babettes venner, og fariseerne som taler i evangeliet, trodde de hadde skjønt alt. Sant nok var Gud også hos dem, men ingen har eierskap på Gud og Guds vilje. Gud er alltid større. Sannelig ønsker Gud vår tilbedelse og valg etter å følge ham. Men at vi gjør det, er mer som en gave vi har fått enn vår egen fortjeneste — og i hvert fall ikke en markør på at vi er mer spesielle enn vår neste. Gud vender seg ikke bort fra dem Gud har skapt, men kommer til oss alle med sin nåde. Og alt han ber oss om er å ta i mot det som blir gitt. Som en kokke som gir alt hun har og eier for å gi dem hun elsker det beste hun kan gi; et festmåltid full av nåde og omsorg.