Om Mahlers første symfoni

Jeg leser en bok om Gustav Mahler (1860–1911) for tiden.¹ Den går nøye, men ikke for nøye, gjennom hans ni symfonier, og gir kontekst til komponistens liv og arbeid. Det er en utrolig fin måte å lytte til musikk på. Ikke bare hjelper det en å lytte godt til musikken (og forhåpentligvis like den mer), men også forstå hva musikken betydde i sin samtid — og hva den kan bety idag.

Kunstpause.

Bildet ovenfor er fascinerende. The hunters funeral er et motiv fra 1800-tallet, fra en tysk barnebok, hvor alle skogens dyr verdig bærer kisten til den døde jegeren frem til sitt siste hvilested, jegeren som har hatt som sitt levebrød å jakte på dem. Det er på mange måter typisk tysk folkeeventyr-morbiditet. Bisarr, nesten creepy, og samtidig fascinerende, barnlig og moro.

Dette motivet inspirerte Mahler til å skrive den tredje satsen i hans første symfoni. Jeg må anbefale å høre hele symfonien, selv om det er krevende. I hvertfall hør den tredje satsen. Sett den gjerne på nå før du fortsetter å lese: Symfoni nr. 1 i D-dur, 3. sats: Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen

Trede sats er en begravelsesprosesjon mitt i det litt uklare dramaet til Mahler som første symfoni er. Man hører umiddelbart at han har «stjålet» Frère Jacques, den lystige barnesangen Fader Jakob, og gjort den sørgelig (moll).² Dermed får han til det samme som bildet over gjør med skogens dyr; det barnlige blir bisarr og fascinerende på samme tid. Når dette blir musikken til det som skjer i bildet, er det som om dyrene synger «jeger, jeger, sover du?» — med en viss nervøsitet i stemmebåndene.

At Mahler var jødisk i Tyskland/Østerrike i en tid hvor antisemittismen vokste frem, gjør at inspirasjonen fra The Hunter’s Funeral, og parodieringen av Fader Jakob, gir lytteopplevelsen en dypere, mørkere og mer personlig dimensjon. Temaet som kommer etter den første Fader Jakob-sekvensen, er det typiske askenasisk-jødiske folketonetemaet som brukes i jødisk feiring og til folkedans. Du vil kjenne det igjen når du hører det, om du ikke skjønner hva jeg mener. Når dette plasseres midt i den sorgfulle og mørke rekonstruksjonen av den lystige barnesangen Fader Jakob, blir den symbolske koblingen mellom inspirasjon, musikk og virkelighet, full av lag. Fri, glad dans og barnlig sang, omringet av et forstyrrende mørke. Og jegerens gravfølge blir selvbiografisk.

Å lese om dette ble sterk kost for meg, når jeg tenkte på hva som senere skulle skje med hans eget folkeslag. Mahler drev en form for kulturkritikk med sin musikk. Samtidig var han også optimist, noe symfonien i sin helhet kommuniserer — spesielt den forrykende avslutningen av symfonien. Men dette gjør tragedien bare enda sterkere for oss som hører på dette i dag. Den vakre avslutningen er fortsatt vakker, men den er nå farget av det som kom til å skje rett etter Mahlers død i 1911. Ikke nok med at komponisten gjemte både sine opplevelser av antisemittisme, og håp om en bedre fremtid, i en satirisk adapsjon av en barnebok-illustrasjon og barnesang. Dyr som bærer sin jeger. En barnlig melodi i feil toneart. En klezmer-fest midt i en begravelse. Men det er som om Mahler, uten å vite det, skrev gravferdsmusikken til folkeslaget sitt femti år før deres Shoah ble virkelighet.³ Femti år før de nesten forsvant fra jordens overflate. Og han gjorde det på en sånn måte nesten bare jøder kan: En profetisk symfoni av klage, ironi, parodi, tårer og frykt skjult i latter og dans.⁴ Det er så tungt, hjerteskjærende og vakkert på en og samme tid — men som en polyfoni som rommer så mye at det nesten ikke er til å bære.

Antisemittismen i Wien var så gjennomgripende på denne tiden, at en jøde i praksis var stengt ute fra kulturindustrien. Mahler konverterte derfor til katolisisme for å få jobb, og ble omsider sjefdirigent ved Wieneroperaen. Han ble en av de største komponistene i vestlig musikkhistorie, men han var fortsatt jøde i alle andres øyne — og sannsynligvis sitt eget.⁵ Det er noe dypt forstyrrende og subversivt ved at Mahler gikk inn i rekkene av de store komponister fra den europeiske romantiske kanon. En jøde som sannelig elsket den uendelig vakre musikken som sprang ut fra det landet som også skulle gi liv til en av de verste nasjonalistiske og ondskapsfulle ideologiene i historien. Han fikk holde på i noen år ved Wieneroperaen, før han til slutt ble presset ut i 1907. Tre år senere døde han, 50 år gammel, av en hjertesykdom som bare noen få år senere kunne blitt kurert. Og to tiår senere stod Hitler med Richard Wagners verker — Mahlers største musikalske forbilde — som bakgrunnsmusikken til sin propaganda for å få verden med på å utslette jødene.

Mahler skal selv ha sagt at han var tre-ganger-hjemløs: «as a native of Bohemia among Austrians, as an Austrian among Germans, and as a Jew throughout the world.» I dag krangler fortsatt “de skriftlærde” om Mahler til syvende og sist var kristen eller jøde. Debatten går over hodet mitt, men observasjonen at den finnes, er nesten like profetisk som den er ironisk.

A symphony must be like the world. It must contain everything.
- Gustav Mahler

Mahler, The Rückert-Lieder (Songs after Rückert)

Ich bin der Welt abhanden gekommen,
Mit der ich sonst viele Zeit verdorben,
Sie hat so lange nichts von mir vernommen,
Sie mag wohl glauben, ich sei gestorben!
Es ist mir auch gar nichts daran gelegen,
Ob sie mich für gestorben hält,
Ich kann auch gar nichts sagen dagegen,
Denn wirklich bin ich gestorben der Welt.
Ich bin gestorben dem Weltgetümmel,
Und ruh’ in einem stillen Gebiet!
Ich leb’ allein in meinem Himmel,
In meinem Lieben, in meinem Lied! Friedrich Rückert, 1821

I am lost to the world
With which I used to waste much time;
It has for so long known nothing of me,
It may well believe that I am dead.
Nor am I at all concerned
If it should think that I am dead.
Nor can I deny it,
For truly I am dead to the world.
I am dead to the world’s tumult
And rest in a quiet realm!
I live alone in my heaven,
In my love, in my song!