Preken på Skjærtorsdag

Link til dagens bibeltekster.

Når vi går inn i den stille uke, går vi fra fastetid, selvransakelse og bønn, til de hendelsene i historien der vi tror at svaret på alle våre bønner ble gitt. Det hellige mysterium, at vi blir et med Kristus gjennom hans død og oppstandelse, er en enorm tanke. Og fortellingen er uendelig vakker. Men dette kommer ikke til oss bare i form av en vakker fortelling som kan inspirere og bevege, selv om den absolutt gjør det. Budskapet ble ikke skrevet for å være fine og inspirerende, men for å vitne om noe som har skjedd. Derfor kalles det vi leser vitnesbyrd og evangelium: det er gode nyheter, ikke bare god litteratur. I det som skjedde, disse hellige dagene, ble sorg, lidelse og død til liv, glede og håp. Og i sentrum av vår deltakelse i dette nye livet er måltidet vi feirer i våre gudstjenester, og spesielt i dag. Det er skjærtorsdag. Den historiske hendelsen bak de kristnes viktigste kjennetegn; det vi kaller et sakrament, nattverden. Hva er det som gjør dette til et sakrament? Hva er et sakrament?

Om du trodde dagens partipolitiske debatter kan være slitsomme og strekke seg litt for langt utover tid, så blekner dem i forhold til kirkens debatt om nattverdssakramentet. Debatten har forandret verden mer enn man kan tro. Den har både samlet og splittet kirken og samfunnet, flere ganger, og er i stor grad en avgjørende faktor til hvorfor kristendom med alle dens konfesjoner og tradisjoner, ser ut som den gjør, på verdens basis, i dag. Reformasjonen var basert på dette; lenge før Martin Luther satte i gang avlatsstriden med sine 95 teser på døren i Wittenberg, kjempet tsjekkiske kristne for at menigheten — ikke bare prestene — skulle få drikke av begeret — ikke bare få brødet — under nattverden. De mente at alle skulle få del i begge elementene. Konflikten var ikke bare en meningsutveksling, men ble blodig og tragisk — som så mange religiøse konflikter har vært, og fortsatt ofte blir. Når Luther, hundre år senere, kjempet for at ingen skulle stå mellom Gud og det søkende mennesket, gikk han i fotsporene til mange martyrer som hadde gått foran ham. Men det er fortsatt et sårt tema i vår tid, og den dypeste sorg i den verdensvide kirke, at det som er ment å samle oss alle, ikke lenger gjør det. Men disse våre konflikter har oppstått i ettertid; etter at det evangeliet vitner om skjedde.

Måltidet Jesus spiste med disiplene, og som vi får fortsette med i det vi leser ordene «gjør dette til minne om meg», var det påskemåltidet vi leste innstiftelsesordene til i sted; måltidet israelittene begynte spise til minne om det Gud gjorde for dem når de ble satt fri. Det jødiske måltidet sier noe om hva Gud gjorde for dem for å spare dem og redde dem, og ved deltakelsen minnes man hva forfedrene har vært gjennom; ved ordene som blir sagt og maten som blir spist. Gjennom alle de gamle hebraiske skriftene står det videre om måltider. Pakter blir inngått under og gjennom måltider. Forsoning og gjenopprettelse foregår ved måltider. Og når himmelen, håpet om livet etter døden, skal skildres av profetene, brukes gjerne måltid som et bilde på hvordan det skal se ut.

Alt dette skjer også i nattverden. Det er en erindring og gjenskapelse av hva som fant sted, det er en paktsinngåelse, og en feiring av felleskap i enhet rundt et håp som er større døden. Men det skjedde også noe annet helt sentralt i fortellingen, som også skjer når vi fortsetter å dele dette måltidet i dagen. Mens de spiste, sa Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Disiplene ble naturligvis dypt bedrøvet. Den ene etter den andre svarte i uro og engstelse: «Det er vel ikke meg, Herre?» I nattverden er det nemlig også noe vondt, noe sårt. Som livet selv, bærer nattverdsmåltidet i seg det som er skrøpelig, utilstrekkelig; våre svik, og vår synd.

I salme 41, som begynner så vakkert «Salig er den som har omsorg for de svake», skriver David videre:

Herre, vær meg nådig; leg meg, for jeg har syndet mot deg!»
Fienden taler ondt om meg: «Når skal han dø og navnet hans gå til grunne?»
Kommer det en og ser til meg, taler han tomme ord.
Hjertet hans samler på det som er ondt, så går han ut og snakker om det.
Alle som hater meg, hvisker sammen, de legger onde planer mot meg:
«Noe ondt har rammet ham, nå ligger han der og står ikke opp mer.»
Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg.

Ekkoet av Davids erfaring er sterkt til stede rundt bordet der Jesus og disiplene er samlet. Men er ikke det ikke et ekko av all erfaring av svik og synd som noen sinne og noen gang finner sted? Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i det vi leser at både David og Jesus erfarer. Det er en del av livet vi alle kjenner; svik, frykt, sorg, ufullkommenhet, synd…

Hva gjør nattverden til et sakrament? Hva er et sakrament?

Historien har lært oss, lært meg, at et sakrament er et mysterium som ikke burde forklares i hjel. Men noe kan vi likevel si; i dette måltidet, hvor vi dypper hånden i fatet sammen med Jesus på kryss og tvers av tid og rom, er vi alltid, både dem som snur hverandre ryggen, og dem som tar hverandre i mot. I det øyeblikket vi hevder at vi er noen andre enn Judas, da blir vi fort som Peter; en som lover å aldri snu ryggen — men som når hanen galer allerede har gjort det tre ganger. Den profetiske Davids salme, er således ikke profetisk bare fordi den sier noe om hva Jesus opplevde. Salmen setter ord på noe vi alle opplever: Vi er alle Peter. Vi er alle Jakob, Johannes, Tomas… og vi er alle Judas. Og likevel er det oss, som dem, som blir invitert til Jesu nattverdbord.

Kirken tror også at et sakrament er et sted der Guds virkelighet blir åpenbart. Det peker ikke bort fra seg selv som om det vi skal se egentlig skjer et annet sted. Nei, det peker på seg selv og det som skjer der i måltidet, måltidet hvor vi møter hverandre når vi blir møtt av Jesus. Der det ufullkomne blir møtt av det fullkomne. Da er ikke måltidet uten skrøpelighet. Det var det ikke i israelittenes historie og har ikke vært i kirkens historie. Det var det heller ikke på skjærtorsdag, og det vil det ikke være her i dag. Men det som skjedde den gangen, det evangeliet vitner om, og som er grunnen til at vi prøver å gjøre dette igjen og igjen, er at Jesus ville ha denne ufullkomne gjengen rundt sitt nattverdbord likevel. Ikke for noe de hadde eller skulle klare å få til, men på grunn av noe Jesus skulle gjøre. Som Jesus, for oss i dag, har gjort ferdig.

«Og så tok han begeret, takket, gav dem og sa, drikk av alle av det. Dette beger er den nye pakten, i mitt blod, som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne meg.»