Preken på påskedag

Link til dagens bibeltekster

Er det noen som har sett installasjonen utenfor? Der henger det noen ord bortover kirkeveggen som har med påsken å gjøre. Det siste ordet har tre bokstaver og er pyntet med noen blomster. Jeg har den med meg her. Det er en sånn vi alltid kjøper når våren kommer. En Narcissus pseudonarcissus; påskeliljen. Den har ikke sprunget enda og det er med vilje. Jeg har hatt den i kjøpeskapet for at den skal holde seg. Hva tenker vi når vi ser en slik plante som ikke er i blomst enda? Jeg tror ikke man trenger å være botanist eller planteentusiast, for å kjenne på en eller annen følelse av forventning. Spesielt ikke om man har kjøpt en slik selv. Vi kjøper ikke denne for å ha grønne stilker som stikker opp av en løk. Vi kjøper den med forventning om at noe skal skje. Vi kjøper den med håp.

Hvor kommer håp fra? Mitt håp om at denne planten skal vokse ut, kommer fra at jeg har sett det før. Jeg så det senest for to dager siden, når kona mi kom hjem fra plantasjen og satte en lik en på spisebordet. Det tok under en time, og så var den der. Og begeistringen hos oss likeså. Det kom som bestilt. Men jeg har også kjøpt planter jeg ikke har sett før, og likevel hatt forventning om at det skal skje noe. Noen ganger har tvilen tatt overhånd, og jeg har gitt opp. Ikke sjeldent at min kone har måttet bære håpet på vegne av familien. Hadde det vært opp til meg, så ville mange planter havnet i søpla for å ikke ha gjort jobben sin. Jeg har begynt å lære av henne nå. Hun hjelper meg å ha håp.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, forventninger kommer jo fra et sted. Det gjør håp også. Håper kommer ikke fra ingenting. Vi finner ikke opp håp fra intet. Når vi forventer noe, er det fordi noe har blitt sådd i oss fra et eller annet sted.

«Påska, den viktigste kristne høytida gjennom året, står for døra.» sier stortingspresidenten vår i en hilsen på facebook i disse dager. Den har hundretusenvis av visninger, og hundrevis av bekreftende og takknemlige kommentarer. Han setter ord på lidelsen og mørke i verden, eskaleringen av krig, erosjonen av demokratier, engstelsen over fremtiden. Før han ønsker landet god påske, svarer han: «I alt dette kan vi kanskje finne trøst i at historien om påska avsluttes med tre bokstaver som endrer alt: Håp.» Budskapet er like vakkert som det er betimelig, som det er allment. Men hvor kommer egentlig dette håpet han snakker om fra? Det Masud sier i sin vakre påskehilsen, er et gjenklang av en måte å snakke om håp på som gjennomsyrer historien. Mennesker har gjennom alle tider henvist til påskefortellingen for å begrunne at man kan ha håp i vonde tider. Nelson Mandela kalte påske en håpets festival. Listen over mennesker som har inspirert verden til å ha håp, og som henviser til påskens budskap som en avgjørende eller i hvert fall viktig kilde til det, er svært lang. Du trenger ikke en være troende, for å anerkjenne at det er noe vakkert og inspirerende med denne fortellingen. Men … hva er egentlig dette håpet? Hva er det Masud og de andre egentlig henviser til, når de snakker om påsken? Det kan ikke bare være at våren kom, og inspirerte evangelistene til å håpe at noe skal vokse frem fra jorden. Påskeliljen som vi har i våre hjem akkurat i denne tiden, og som pryder de tre bokstavene på utsiden, er ikke knyttet til denne dagen fordi noen oppdaget den vakre blomsten vokse ut av den nedgravde løken og bestemte seg for å ha et påskehåp. Våren hadde kommet tusenvis av ganger før og aldri hadde noen kommet et slikt budskap, med et slikt håp.

Det Masud ikke nevner, og det av åpenbart gode hensikter, er hva evangelistene sier skjedde. Påskefortellingen er et vitnesbyrd, som er like skandaliserende som det er håpefullt. Det er sannelig et budskap som har gitt liv og håp, men også et budskap som har fått mennesker til måtte gi opp sine liv. Det den kristne troen sier den håper på, har en resepsjonshistorie full av mennesker som har mistet sine liv, martyrer, av forfølgelse og av latterliggjørelse. Og det skjer fortsatt i vår tid. En av de første nedtegningene vi kjenner til av Jesus, er et sterkt symbol på dette. Der er avbildet Alexamenos, en ung håpefull troende foran Jesus på korset. Innrisset er de latterliggjørende ordene: her står Alexamenos og tilber sin Gud. Jesus er tegnet med et eselhode. Og henger fortsatt på korset, som om det er derfor han tilbes. Et liv levd i latterliggjørelse og forfølgelse er ikke mye å håpe for. Noe må ha skjedd den gangen, som gjorde at mennesker ville gi sine liv.

«Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus,» står det videre etter dagens tekst. De to snakket om alt det som var skjedd, og forsto ikke hvem det var når Jesus slo følge med dem. Når Jesus spurte hva de snakket om, svarte de overrasket og skuffet: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte Jesus. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket… Men han ble dømt til døden og korsfestet. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret.»

Påskebudskapet er sannelig full av håp. Men om det var alt vi sa, ville det ikke være noe spesielt med det. Også det gamle testamentet er fullt av håp, som vi fikk høre i sted. «Hør, det er jubel og seiersrop i de rettferdiges telt! Herrens høyre hånd gjør storverk.» Men dette håpet vi feirer i dag er ikke bare et hvilket som helst seiersrop — noe paven minner oss så veldig tydelig i sin siste irettesettelse av de som bruker Gud til å legitimere krig og vold i Midtøsten og Vest-Asia i disse dager: «Dette er vår Gud» sier han med dypt alvor til troende over hele verden. «Jesus, fredens konge, som avviser krig, som ingen kan bruke til å rettferdiggjøre krig… som ikke lytter til bønnene til dem som fører krig, men avviser dem.» Det er ingen tvil om at evangeliet er full av håp. Men det er også ingen tvil, om at det er mulig å ikke forstå det, eller at mennesker kan misbruke det. Mennesker kan håpe på ting som ikke er rett. Evangeliet handler ikke bare om det å håpe. Det handler om å håpe på noe som er sant, og rett.

Mennesket, overalt hvor det er, er full av håp. Men er håp i seg selv nok? Fortsetter vi å lese fra dem som skriver etter evangelistene, blir dette veldig prekært. Paulus skriver at kjærligheten er større enn alt, «den krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» Denne kjærligheten utholder alt og tar aldri slutt. Dette er vakre formuleringer minst like mange kunne tilslutte seg, som de hundretusener av mennesker som har gitt tommel opp til Masuds vakre påskehilsen. Men Paulus sier det ikke for å si noe vakkert. Han sier det, fordi han tror det sant at noe har skjedd. Og har det ikke skjedd, skriver han videre, med dypeste alvor til sine med-troende, «er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Noe skjedde med de første kristne. Noe skjedde som gjorde at påsken ble til håp for en hel verden. Noe skjedde som har gitt mennesker gjennom historien tro på kjærlighet. Noe skjedde, som gjør at vi nå ser på det vakre livet i naturen og plantene, og får håp.

Det var det som skjedde med kvinnene som kom til graven, med en sorg hele menneskeheten kan kjenne seg igjen i. Forferdet, med ansiktet mot jorden, sammen med alle mennesker som lider, nå i dag, som den gang, i frykt og fortvilelse, i ensomhet og sorg, her hjemme, som i ruinene av bomber fra kriger drevet frem av mennesker som velger å ikke se deres smerte. Der, i deres mørke, foran dødens kalde likegyldighet, ble de møtt av ordene som gir håp til alle mennesker som lengter etter rettferdighet, fred, etter liv:

Han er ikke her, han er reist opp.

«Døden er oppslukt,» skriver Paulus, «seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig…»

…og ha håp!