Preken til femte søndag i påsketiden

Link til dagens bibeltekster

Hjemme i stua har jeg et av motivene til van Gogh på veggen. Det heter Mandeltre i blomst, og nå skulle jeg gjerne vist dere det. Kanskje kjenner dere det igjen. Det er som om van Gogh gir oss et blikk opp mot himmelen, gjennom grenene til treet, i full blomst. Blomstene på grenene er kremhvite med skjær av rosa, og himmelen har en rolig og dempet, harmonisk blåfarge. Grenene brer seg utover lerretet, og nesten vokser ut av rammen rundt. Det er et usedvanlig vakkert bilde, av noe så vanlig som et tre som bare gjør det trær gjør når våren kommer. Det er en helt spesiell følelse det egentlig; det å få se noe som er helt normalt, fremstilt på en ny måte. For alt du trenger å gjøre er å bare ta deg en tur ut, nå, etterpå, i skogen, og se opp. Og der, får du van Gogh’s originalmotiv i levende live.

Kunst har denne utrolig flotte evnen til å ta noe ut av det hverdagslige, og løfte det frem for oss på måter som gir det ny mening for oss. Kunstnere, komponister, forfattere og poeter er på sitt beste når de klarer dette — når de både viser oss noe gjenkjennelig og nytt på en gang.

Dette gjør dagens bibelforfattere.

Folket som levde i århundrene før Jesus ble født, kjente godt til vintreet. Det var et gjenkjennelig bilde — det var overalt i Israel og det gamle Midtøsten, i hagene, langs veiene, og på templets vegger. Et hverdagslig syn. Salmisten, kunstneren, tok dette bildet og gav det ny mening. I Salme 80 er vinstokken Guds folk. Gud er gartneren som har plantet, stelt, og gitt vinstokken vann. Vinbonden, som tok dem ut av slaveri og gav dem nytt liv. Men nå, i Salme 80, brenner det igjen. Kom tilbake, Gud, ber salmisten. Vend blikket ned fra himmelen og se! Ta deg av vinstokken som du har plantet.. Treet er brent opp i ilden, hugget av… Vekk oss til liv igjen. Salme 80 er et rop fra hagen, som er i ferd med å gå til grunne. Og salmisten vet at de ikke klarer å redde den selv — folket trenger gartneren sin. De har opplevd dette før. De vet hva de snakker om: «Gud HERRE Sebaot, før oss tilbake, la ditt ansikt lyse så vi blir frelst!» Salmisten, som profeten Hosea før ham, ham vi leste i sted, de kommer med håp: «Igjen skal de bo i hans skygge, de skal dyrke korn og blomstre som vinstokken.»

Dette er Israels identitetsfortelling. Men det er også menneskehetens. Gud har skapt oss alle, gitt oss en hage å leve i, og forvalte. Og vi klarer det ikke. Vi svikter hverandre. Vi svikter skaperverket. Gang på gang. Mange steder i verden ser ikke lenger ut som van Goghs bilde. Det er mange greiner, men de bærer ikke frukt.

Vi lever i en tid der mange rundt i verden mener vi skal ha dugnad i vår egen hage. Som tror at måten vi skal fikse dette på, er ved å fikse det selv — gjennom makt. Mange steder siteres bibelvers av statsledere for å legitimere dette. Gud er på vår side, sier de. De gjør hans vilje. Men se på grenene. De bærer ikke frukt. De er ikke levende. Det er noe som ikke stemmer når vi poder oss selv inn i allerede døde stokker, og kaller det frukt. Det vokser ikke noe der. Det ligner ikke van Goghs bilde. Det ligner ikke salmistens håp.

Noen århundrer etter salmisten har skrevet dette, står en ny kunstner frem. Han tar det samme bildet — allerede ladet med all denne meningen, historien, all smerten og dette håpet — og viser oss noe nytt. I hele den hebraiske tradisjonen har Gud vært gartneren, vinbonden. Folket er vinstokken, eller treet, som skal bære frukt. Frukten er rettferdighet, fred, shalom — det livet Gud vil for det Gud selv har skapt. Det er slik bildet fungerer. Men så sier Jesus: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Jeg vet ikke om dere ser hva evangelisten maler for oss her. Som med motivet til van Gogh som jeg dessverre ikke har med meg, må dere også her, bare stole på meg når jeg sier at det evangelisten maler et bilde av nå er ualminnelig vakkert. For Jesus er, som forfatterens aller første ord lyder i sitt kunstverk, Ordet. Jesus er Ordet som var hos Gud. Ordet som er Gud. Som var i begynnelsen. Som alt er blitt til ved. Skaperen som ble kjøtt og tok bolig iblant oss. Som viste nåde og sannhet. Som viste oss Gud, og hva Gud vil for oss.

Evangelisten så noe… noe som han måtte male frem: at Gud har steget ned i hagen sin. Gud er ikke en som ser på utenfra og steller. Gud er det som alltid gir liv. Ja, Gud har alltid vært det som gir liv. Og den kjærlighet som Jesus gjennom sitt liv viste sine venner, er den kjærlighet Gud alltid har ønsket å se fruktene av. Som all kjærlighet vi kan se rundt oss, kommer fra.

Hva betyr dette for oss?

Dette er hva jeg tror: Vi kan for det første ikke pode oss selv inn i Jesus. Og vi kan ikke gjøre krav på at vi har rett til å henge på vintreet. Om vi tenker sånn om oss selv i møte med denne teksten, at poenget skulle være å kunne slå fast at vi er på rett kjøl, ja da har vi hele bildet på hodet. Vintre-motivet kan ikke brukes for å sette oss selv opp mot andre — noe Paulus advarer oss så godt imot. Målet er ikke å ha riktig status, være innafor. Målet er å leve slik at vi bærer frukt, vite at vi kan bære frukt, og vite at vi kan det fordi Guds liv er i oss. Og at når vi gjør det, så er det fordi Guds liv er i oss. Målet er med andre ord å gjøre noe som er helt alminnelig fordi det er noe som ligger i alle mennesker som er skapt i Guds bilde. Hvordan lever vi når vi bærer frukt? Jesus sier det rett etter dagens tekst er over. Når vi gjør det han sier, bærer vi frukt. Da får det vakre bildet sin form. Da ser vi greinene bre seg utover, full av blomster, langt utover bildets rammer. Jesus sier like etter dagens tekstlesning tok slutt:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.  Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet til eviget. Amen.