Preken til Kristi Himmelfartsdag

Link til dagens bibeltekster

Hokus pokus filiokus. Sier jeg disse ordene mens jeg vifter med hendene, skjønner de fleste hva jeg prøver på. Tryllekunster er underholdende — men det er også en teknikk for å imponere, overbevise og hevde at man kan noe man egentlig ikke kan.

I den fantastiske klassikere Trollmannen fra Oz ser vi hvordan det kan gå når fiksfanteri blir alvor: Dorothy og vennene hennes reiser til Trollmannen for å få noe de mangler i livene sine. Det viser seg at den beryktede trollmannen var en helt vanlig mann bak et teppe som med teknologi skaper illusjoner av makt han egentlig ikke har. Dette narrativet kjenner vi igjen overalt, i filmer, eventyr, og i nyhetsbildet — og det skjer også blant oss kristne. I min oppvekst ble jeg utsatt for det som heter televangelisering; fenomenet fra 50-tallet hvor særlig amerikanske forkynnere brukte imponerende teknologi for å hevde en makt de ikke hadde. Helbredelser og profetier ble lovet bort etter suggestive klipp og montasjer av mennesker som tilsynelatende får oppleve det forkynneren reklamerer for — ja, etter man hadde tastet inn nummeret på skjermen og gav en slump med penger først. Det viste seg at TV-skjermen er perfekt for salgstriks. Dere som husker TV Shop vet hva jeg mener. «Hokus pokus!»

Det er ikke tilfeldig at jeg trekker frem dette i møte med dagens tekst. Himmelreiser har gjennom hele historien blitt brukt til å gi mennesker autoritet. Det er faktisk ikke noe spesielt kristent med å hevde at noen har blitt tatt opp til himmelen. Vi kjenner til Elia i 2 kongebok som tas opp i en ildvogn, og lignende fortellinger finnes i hele Det gamle Midtøsten. Jeg mener ikke å trivialisere budskapet i alle disse forskjellige fortellingene. Men det er ikke til å se bort i fra at når mennesker blir påstått å ha kommet seg til himmelen eller lignende steder, så får de en uangripelig autoritet og innflytelse over andre, som de ellers ikke ville hatt. Deres status sementeres, og det de har sagt får validering fra høyeste hold. Når man har vokst opp med mennesker som hevder slike sensasjonelle opplevelser over en lav sko, og bruker det for å bekrefte sine egne tanker som har vist seg å ikke være så bra likevel, mister det sensasjonelle fort sin overbevisningskraft. Og det blir viktig å se på hva som faktisk hevdes, fremfor hvordan det blir hevdet.

Så hva med Jesus? Skriver evangelisten bare i det samme mønsteret — enda en profet, enda en himmelreise, enda et forsøk på å si: vår mann er ekte vare? Hokus pokus? Nei. Også her snur evangeliet forventninger på hodet.

Noen av dere kjenner kanskje til tanken om at “hokus pokus” kan stamme fra nattverdens innstiftelsesord: Hoc est corpus meum — dette er min kropp. Det er ikke en helt usannsynlig forklaring, at noen gjorde narr av de kristne for å tro at i det presten sier disse ordene, så forvandler presten brødet til Jesu kropp gjennom et eller annet magisk triks. Men det er feil. Når vi sier dette er Jesu kropp, er det ikke en formel som skaper et triks — Vi leser ordene Jesus sa, for å gjenta dem, som en stadfestelse av noe som allerede har skjedd, fordi Jesus allerede har gjort det, og at det er noe vi kan ta imot i tro. Slik er det også med himmelfarten.

Når det i dagens beretning står at Jesus setter seg ved Guds høyre hånd, siterer evangelisten Salme 110 — en av de mest siterte salmene i hele NT. Dette er ikke språk om et fysisk sted ved siden av en gud som liksom sitter på en faktisk trone, og nå sitter Jesus fysisk ved siden av guden. Det er språk evangelisten nå bruker for å si noe om hvem Jesus viste seg å være for dem — et bilde på det vi i dag kaller treenigheten. Jesus er hos sin Far. Det samme gjelder språket om himmelen. Det er billedspråk for noe å si noe om noe som er overalt. At Jesus sies å være i himmelen, betyr ikke at han har reist bort et sted forbi solen, forbi Pluto, i en annen dimensjon, men at han på en måte vi ikke kan forstå, er her overalt, slik himmelen, er overalt. Og skyen som nevnes i de andre evangeliene er ikke scenografi for effektens skyld — i hele den jødiske tradisjonen er skyen Guds nærvær. At skyen dukker opp her er tempelteologi og håp; et svar på lengselen etter at Gud igjen skulle fylle tempelet med sitt nærvær. Det folket lengtet etter, er Jesus Kristus, sier evangelisten. Hans nærvær har vært her hele tiden, og skal alltid være med oss.

Jesus fremstilles derfor ikke som et menneske som er blitt promotert og nå rykker av gårde som belønning, som pensjon. Riktignok skapte himmelfarten en lengsel hos apostlene — noe vi kan lese i og mellom linjene i hele NT. Men til forskjell fra alle andre himmelfarter står det i vår tekst at da disiplene gikk derfra, virket Herren med dem. Himmelfarten i evangeliet er ikke en imponerende seanse som gir Jesus en makt og en autoritet han ikke hadde fra før. Tvert i mot, avslører dette vitnesbyrdet hvem han alltid har vært, og hvem han alltid vil være. Vi har ikke blitt forlatt.

Dorothy har ledet fugleskremselet, blikkmannen og løven på en lang reise for å få det vennene hennes lengter etter: blikkmannen vil ha hjerte, fugleskremselet en hjerne og løven vil ha mot. Når de avslører at Trollmannens krefter var et salgstriks, blir de bedrøvet. Som med TV Shop og televangelisering, var ikke produktet som avertert på skjermen. Men så skjer det som gjør denne fortellingen så vakker: Trollmannen innrømmer først at han har jukset, og så klarer han å gi dem det de trengte likevel. Det vil si, han gav dem ikke det ut fra seg selv — det kunne han jo ikke. Men når han kom til seg selv sa han om dem noe som var sant allerede fra før. Mot, hjerte og hjerne har de hatt hele tiden. Det har handlingene deres demonstrert. Eventyret får et fantastisk budskap, som formidles, vil jeg påstå, nesten på en evangelisk måte. For dette er noe evangeliet også ønsker å gjøre for oss.

I disiplenes lengsel, hos evangelistene og hos Paulus er det tro, liv og kall. Himmelfarten viser oss hvem den treenige Gud er, og dermed hvem vi er, hva vi kan tro på, håpe på, og gjøre for andre. Vitnesbyrdet vi har fått overlevert har aldri vært et sett med spesielle triks, men er en avsløring av hva som er sant, godt, og rett om det livet vi har, i denne virkeligheten vi har fått.

Det er noe Paulus også ville formidle, basert på det han hadde sett. I dagens tekst siterer også han faktisk en salme, slik evangelisten gjorde, som med samtidens himmelspråket prøver å sette ord på noe om hvem israelsfolkets Gud er for dem. Salme 68 som Paulus siterer er en salme som ble skrevet om at Gud i det høye legger sine fiender under seg, og får sine fanger til å gi ham ære og gaver. Poenget til Paulus er dog overraskende subversivt, for han “feil siterer” salmen og hevder at det er Gud som gir som gaver. Og det Gud gir er, som vi kan lese overalt hos Paulus, ikke noe sensasjonelt for noen få, men åndens gaver. Jeg skal lese det han skriver, en gang til, men nå begynner jeg noen vers tidligere. Kanskje vi der ser hva Paulus fikk åpenbart om hvem Gud er gjennom Jesu liv, og dermed hvem Gud er for hele verden, og hva det betyr for oss som vil følge ham:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle — og i alle. Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor heter det: Han steg opp i det høye….