Preken til tredje søndag i påsketiden

Link til dagens bibeltekster

Dette er et av bibelens mange metaforer, og et av de mest elskede motivene i kunsten, i poesien, og salmesangen i den kristne tradisjonen: Den gode gjeteren. Hyrden som tar vare på flokken sin. Motivet ble ikke funnet opp av bibelens forfattere — det var allerede en veldig vanlig metafor i forfatterenes samtid, i Mesopotamia og det gamle Midtøsten. Og det fantes i den gresk-romerske antikken. I bibelen brukes hyrdemotivet ganske løst. Den gode gjeteren kan være Gud, det kan være israelittenes konge, en profet, og til og med en annen nasjons konge — som i tilfellet med kong Kyros. Og det finnes selvsagt dårlige hyrder. Hyrder som fører vill, som splitter, som hindrer fred.

Hva er så en god gjeter?

I den hebraiske bibelen er den gode gjeteren den som samler israelsfolket og sørger for enhet og fred. Hva som gjør en dårlig gjeter blir derfor ganske enkelt det motsatte: «Ve de gjeterne som leder vill og sprer sauene jeg har på beite,» skriver Jeremia. «Ve Israels gjetere, som bare gjeter seg selv!» skriver Esekiel. Dette kjenner de som har lest Bibelen godt. Men også de som leser nyhetene — særlig i disse dager. Man kan si det foregår en hyrdekrig nå for tiden, mellom ledere som strides om hva som er riktig “gjeting”, hva som fører til enhet og fred — og ikke minst, hvem som skal få denne freden. For det er jo ikke bare et spørsmål om hvem som er den gode gjeter. Det er også et spørsmål om hvem som er den riktige flokken. Hva sier evangeliet? Og hvorfor leser vi om dette i påsketiden?

I dagens tekst diskuterer Jesus med fariseerne. Bibeleksperter ser at det er mye polemikk i denne diskusjonen. Den begynner allerede i det forrige kapitlet, etter at Jesus har helbredet den blinde mannen på sabbaten. Ifølge samtidens selvutnevnte hyrder, fariseerne, kunne mirakelet umulig ha vært fra Gud, for sabbaten er en hellig hviledag da man ikke skal arbeide. Jesus kan ikke være den folket sier han er. Han må være en inntrenger. Og den blinde mannen kan jo ikke egentlig ha vært blind. Noen lyver, tenker de. Fariseerne bortforklarer. De vet best. Ironien er selvfølgelig at det er de selv som ikke ser.

«Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe,» sier mannen til sitt forsvar når han blir stilt til veggs — sannsynligvis veldig forvirret over at fariseerne er så skråsikre etter det fantastiske som har skjedd ham. Ja, så var de nok sikkert ikke veldig selvsikre. Usikkerhet skjuler seg ofte bak fasaden av visshet når man forsvarer seg selv. Og de klarer heller ikke svare ham. I stedet går de til et klassisk personangrep: Du er født som en synder tvers igjennom, du, og du vil liksom belære oss? «Så kastet de ham ut.»

Det er nå Jesus kommer til og begynner å snakke i metaforen alle kjente så godt til, om saueflokker og om gjetere. For fariseerne var det åpenbart at den som gjeter rett, er den som gjeter etter skriftene. De meldte dette klart og tydelig da de skjelte ut mannen og skarpt skilte mellom et oss og et dem: «Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor dette mennesket er fra.» Kan man klandre dem? Moses var jo folkets første gjeter, som hadde gitt folket frihet.

Men noe skjer i løpet av den tiden etter Moses — det som den hebraiske bibelen forteller utførlig om: Når israelittene endelig har fått sin selvstendighet, går det galt. Deres ledere trår feil. Så kommer et nytt håp, en ny dommer, en ny konge, en ny hyrde. Men så går det galt igjen. Og igjen. Og her står fariseerne, som har midlertidig tatt på seg gjeter-rollen, slitne av løftebrudd og lidelse, slitne av gjetere som svikter. Kanskje er de også lei av å håpe, kanskje er de så usikre at de klamrer seg ekstra godt til de gamle skriftene og gjør terskelen for å feile ekstra høy. Som om de sier: nå må vi passe oss for at det ikke skjer igjen. Denne Jesus som folket hevder er den ventede Messias … han har jo brutt loven. Vi kan ikke risikere at det går galt igjen. Han må bort. For dem må det være et oss, og et dem. Det er eneste løsning.

Da sier Jesus noe som ikke bare er provoserende, men noe som snur alt på hodet:

Jeg er den gode gjeteren, jeg gir livet mitt for sauene. Og jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Dette kan sannelig leses som polemikk mot det fariseerne sto for. Men jeg er uenig i at det er poenget. Ser man dette som en diskusjon Jesus prøver å vinne, ser man ikke. Jesus er absolutt en trussel for det fariseerne holder fast på — men de er ikke en trussel for ham. For Jesus handler ikke dette om et oss mot dem. Bitterhet, rivaleri, brodermord. Vi ser det på nesten alle sidene i Bibelen, og vi ser det hele tiden i nyhetsbilde — like mye i storpolitikken som i sladresidene i tabloidmedia, som i kommentarfeltene på sosiale medier. Ser vi etter, ser vi det nok også i vårt eget liv. Vi er fanget i en spiral hvor det alltid går tilbake til et oss, mot et dem. Selv hyrder kan følge denne logikken. Men er det eneste løsning?

Jesus har en annen vei. Han gjeter på en annen måte. Spørsmålet er om vi klarer å se det?

Fariseerne klarte ikke det, som vi vet så godt. For dem ble rivaleriet en realitet med en gang Jesus var ferdig med å tale: «Mange av dem sa: Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?» står det. Og så stopper denne beretningen der. Forfatteren av evangeliet lar det bare henge. Kanskje for å vekke oss til å huske på at dette er spørsmålet som alltid henger, som alltid melder seg for oss når vi fanges i den onde spiralen? Får vi så svaret? Ikke her, ikke enda, vi må vente litt til. I denne beretningen er vi fortsatt på vei opp til Jerusalem.

Det siste som skjer før forfatteren skriver at Jesus bøyer hodet og dør, er at soldatene kaster lodd om kjortelen hans. Å kaste lodd hadde profeter i mange kulturer gjort før, for å finne ut hva som er guddommelig vilje. Det kunne ikke vært bedre poetisk fremstilt: At de som ikke så at Gud var kommet for deres skyld, dreper ham, håner ham, og kaster nå på sarkastisk vis lodd om hvem Gud vil skal bære hans kjortel. Hvem som fikk æren, får vi ikke vite, og det er nok veldig bevisst. For det forfatteren vil vi skal se, snur opp ned på hele logikken som skaper denne mentaliteten. Som snur opp ned på det som skaper denne realiteten der vi kaster hverandre ut, og motvirker Guds fred og enhet. Ved korset skjer det forfatteren vil at vi skal se, hva den gode gjeteren gjør, og hvem som er hans flokk. Etter at soldatene hadde kastet lodd, skriver forfatteren, sto Jesu mor, hennes søster, og Maria Magdalena ved korset:

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: “Se, kvinne! Dette er din sønn.” Og så til disippelen: “Se, dette er din mor.” Fra da av tok disippelen henne hjem til seg, og Jesus visste nå at alt var fullbrakt.

Hva skal vi se? Jesu død og oppstandelse er et mysterium. Men det er også en åpenbaring, og dette er for forfatteren en åpenbaringshendelse. Vi har fått vite hvem som er den gode gjeteren. Nå få vi vite hvordan han ser på flokken sin. Soldatene, fanget i rivaleriets logikk, ler og kaster lodd, men de kunne ikke vinne Guds tilhørighet, for Jesus gav den selv, gratis, til alle. Ingen kunne ta hans liv, for han gav det selv. Og ingen kunne ha mer rett å være med i hans flokk enn andre — selv ikke hans egen mor. For i hans øyne er vi alle samme flokk, ingenting skiller oss i ham — ikke tradisjon, ikke nasjonalitet, ikke rang, ikke blod.

Johannes, utsendt av Gud, kom for å vitne om det sanne lys som lyser for hvert menneske — og det er Jesus Kristus. Han kom til verden, som var blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Var de fanget i den onde spiralen? Men nå var det blitt åpenbart, at det ikke finnes mange flokker for Gud, bare én flokk og én gjeter — gjeteren som gir sitt liv for alle sine sauer. Det er som om Johannes nå sier til verden, mens de enda ikke kunne se: Se, han som skapte verden er vår hyrde. Og se, alle er hans flokk. Han bærer verdens synder, og gir oss sin fred.

Ser dere det?